Pårørende
Spiseforstyrrelser er eksterne symptomer på interne utfordringer. Problemet henger ofte sammen med en identitetskrise. Spiseforstyrrelser gir en mulighet til å finne uavhengighet når dette oppleves som svært vanskelig. Å ta kontroll over kroppen og matinntaket kan føles som den eneste måten å håndtere hverdagen og de vanskelige følelsene som følger med.
Den som står den spiseforstyrrede nær kan være en god støtte, men samtidig erfare at ingenting nytter. Foreldre kan ofte føle at hjemmet har blitt en slagmark med maten som et kraftfullt våpen. Ofte føler pårørende på frustrasjon, håpløshet og til tider sinne over den situasjonen de og sin nærmeste er satt i. Derfor er det viktig at også pårørende får muligheten til å få hjelp og støtte.
Når noen som står deg nær blir syk, enten det er psykisk eller fysisk, vil det i mer eller mindre grad påvirke deg og din relasjon til den lidende. Når man bor sammen med en som er preget av en spiseforstyrrelse, vil det ikke bare påvirke ens relasjon til den syke, men også til de andre en bor med. Foreldre og søsken blir vanligvis sterkt preget av situasjonen, men øvrig familie, venner og bekjente vil også bli berørt.
En spiseforstyrrelse kan føre til en rekke utfordrende situasjoner også utenfor hjemmet, slik som i jobb eller studiesammenheng, eller på fritiden med venner.
Snakk med noen
Det er ofte godt å få pratet med noen når en man er glad har det veldig vanskelig. En venn eller en i familien som ikke bor sammen med den syke, kan være en god person og støtte seg til. De kan bidra med et mer nøytralt syn på situasjonen og være til hjelp uten å måtte være en del av de daglige utfordringene.
For nære pårørende er det ofte nødvendig og måtte oppsøke profesjonell hjelp. Når foreldre får nødvendig støtte og veiledning, kan det være lettere for dem og forstå hvorfor ting er blitt mer konfliktfylt i hjemmet. I tillegg kan økt forståelse om sykdommen og sine egne reaksjoner til situasjonen, gjøre at en håndterer de utfordrende hendelsene på en mer konstruktiv måte.
Uansett hvilken type relasjon du har til den spiseforstyrrede, så er det viktigste du kan gjøre og vise at du er der og bryr deg om personen.
Husk at:
Det tar ofte tid før en klarer å anerkjenne at en er syk når en har en spiseforstyrrelse.
Du behøver ikke å forstå, verken nå eller senere. Det er viktigere at du er der og bryr deg om personen, enn at du fokuserer på og forstå sykdommen. Å forstå en spiseforstyrrelse er utfordrende når en ikke har egenerfaring med det, så det er heller ikke forventet at du skal forstå.
Det kan ta lang tid i behandling for å bli frisk og forløpet kan være preget av ambivalens og svingninger i motivasjon.
Det er viktig at du som pårørende tar vare på deg selv midt oppi det hele. Ingen er tjent med at du sliter deg ut og blir syk selv
Det er vanlig at foreldre opplever motstridende tanker og følelser på en og samme tid. Eksempler på tanker som kan dukke opp er: "Det må være min feil. Jeg vil gjøre alt for å få deg frisk. Jeg elsker deg så høyt" og "Jeg orker ikke se deg ulykkelig. Jeg bekymrer meg hele tiden. Du ødelegger livet mitt. Jeg hater deg". Slike tanker er helt normalt og ofte et uttrykk for frustrasjon over en overveldende situasjon. Derfor er det viktig å akseptere at slike tanker og følelser dukker opp.
Kommunikasjon mellom foreldrene og det syke barnet
Hos den som er syk kan det også komme motstridene tanker, slik som: "La meg være, la meg leve mitt eget liv, jeg hater deg" og "Ikke gå fra meg, jeg klarer meg ikke alene, jeg er glad i deg ". Denne typen ambivalens, med alle de motstridende følelsene, er vanskelig å leve med for alle involverte parter. Det er likevel viktig å la disse konfliktfylte og vanskelige følelsene komme til uttrykk. Noen ganger kan for eksempel en åpen mor, søster eller venn være et forbilde i forhold til og dele tanker og følelser, som igjen kan gjøre det lettere for den syke og uttrykke seg.
Skyldfølelse
Mange foreldre føler seg ansvarlige for alt som har skjedd. Disse tankene og følelsene er ikke et godt utgangspunkt for å håndtere problemer og utfordringer knyttet til det å leve med en som har en spiseforstyrrelse. Det er likevel viktig at en anerkjenner og aksepterer disse følelsene. Disse følelsene kan ses på som normale reaksjoner på en unormal og krevende situasjon. Å skulle legge skyld på en selv eller andre har ingen hensikt i sykdomsperioden, og det tar fokuset vekk fra det som kan hjelpe. Det beste en kan gjøre er å gi så mye kjærlighet, omsorg og hjelp som mulig, både til den som er syk, og til hverandre.
Tilfriskningsprosessen
Veien ut av en spiseforstyrrelse er vanligvis lang og krevende, både for den som er syk og for de som står rundt. I prosessen mot å bli frisk skal den syke finne tilbake til hvem han eller hun er, uten spiseforstyrrelsen. Behovet for kontroll handler i mange tilfeller om et lavt selvbilde og/eller utfordringer i forhold til og finne sin egen identitet, og følelser og tanker rundt dette må i de fleste tilfeller bearbeides før en kan bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Fremgang krever forandring, og forandring er utfordrende når en har en spiseforstyrrelse. Mange foreldre/barn-relasjoner settes på prøve i denne prosessen. Av og til kan det være svært vanskelig for de som står rundt å stole på at den som er/har vært syk vil klare seg selv. Frykten for at den en har nær skal bil syk igjen blir ofte værende også lenge etter at den syke er blitt frisk. Tilfriskningsprosessen er tøff, både når det stormer som verst, men også i tiden etterpå. Derfor er det viktig at også pårørende oppsøker hjelp ved behov for det.
Hvordan ta vare på søsken
Mange søsken kan kjenne på sinne. Både som et uttrykk for redsel og fordi de føler at livet blir ødelagt av å ha en søster eller bror som er syk. Det er ikke uvanlig at søsken tar avstand fra situasjoner hvor problemstillinger rundt spiseforstyrrelsen blir tatt opp.
Det er vel så viktig å prate med søsken, som med den som er syk. I slike samtaler er det fint hvis en klarer sette den syke til side og rette fokuset mot hvordan de har det. Mange føler seg tilsidesatt og ikke sett i en familie der store deler av dagen går med til tanker og bekymringer rundt den som er syk. Avmakt og skyldfølelse er typiske følelser som søsken føler på, og dette kan skape utfordringer i deres hverdag. Derfor er det viktig å gi søsken rom og mulighet til å uttrykke sine tanker og følelser, og å møte de med forståelse og medfølelse. Det viktigste er å ha en holdning om åpenhet innad i familien, og i størst mulig grad inkludere søsken i hva som skjer. Det handler til syvende og sist om å gi de kjærlighet og oppmerksomhet, slik at de også kan føle seg ivaretatt.
Konkrete tips og hjelpende råd
Som regel ønsker foreldre det beste for barna sine og gjør det de tenker er riktig. Alle kan være etterpåkloke, men etterpåklokskap er sjeldent konstruktivt. Prøv heller å akseptere det som har skjedd i fortiden, og konsentrer deg om hva som kan gjøres her og nå, og i fremtiden.
Gi kjærlighet i form av fysisk kontakt, gode ord og støtte
For noen med en spiseforstyrrelse blir kroppen en beskyttelse mot omverdenen. Man ønsker av en eller annen grunn å gjøre seg utilgjengelig for andre. Vis at du bryr deg og setter stor pris på personen uansett hvordan han eller hun har det eller ser ut.
Respekter personenes grenser, og forsøk å gi omsorg, kjærlighet og nærhet på en måte som kjennes riktig for alle.
La én person ta ansvar for mat og mengde
Det kan være godt for den syke å kun ha en å forholde seg til med tanke på hva slags mat, mengde, når personen skal spise, osv. Det skaper mer forutsigbarhet for den syke, og hindrer misforståelser og uenigheter som ofte forekommer når flere involverer seg.
Forstå at det kan være vanskelig for den syke å ta imot hjelp
Det er ikke uvanlig at den som er syk viser motstand mot å innrømme at en har et problem, og at det man sliter med er svært komplekst uten noen lettvint eller umiddelbar løsning. For mange er det å spørre om, og ikke minst ta imot hjelp, en stor barriere. I tillegg er det en del som er ambivalente når det kommer til ønske om å bli frisk. Det kan føles skummelt å skulle gi slipp på spiseforstyrrelsens trygghet og kontroll. Det er viktig at de som står rundt anerkjenner og viser forståelse for dette.
Godta at spiseforstyrrelsen er en form for mestringsstrategi
For øyeblikket oppleves spiseforstyrrelsen, for den som har utviklet den, som den eneste måten å ha kontroll over sitt eget liv og som den eneste måten å takle hverdagen på.
Vær en god lytter og la vedkommende få den tiden han/hun trenger.
Aksepter de negative reaksjonene du blir møtt med
I flere tilfeller vil du bli møtt med en negativ reaksjon uansett hvordan du nærmer deg problemet. La imidlertid ikke dette skremme deg fra å gjøre det som er rett for personen.
Gi bekreftelse og aksept
Den som sliter med spiseforstyrrelser har behov for bekreftelse. Dette innebærer å kjenne seg akseptert og godtatt, uten betingelser og uavhengig av spiseforstyrrelsen.
Unngå å la fristende godsaker stå tilgjengelig
Når en har et anstrengt forhold til mat, så er det ofte angsttriggende med uforutsigbare fristelser, enten den syke unngår eller overspiser mat. Husk at målet er å hjelpe personen til å ta inn det den virkelig trenger.
Vær forsiktig med kommentarer om kropp og utseende
Tanken på å skulle bli friskere kan virke skremmende for den som har en spiseforstyrrelse. Det kan derfor ofte være vanskelig å håndtere oppmuntrende kommentarer, slik som "Nå ser du mye bedre ut" eller "Så bra at du har lagt på deg litt". Selv om intensjonen er god, så vil reaksjonen for den syke lett være "Hjelp, jeg har lagt på meg. Nå blir jeg feit, jeg må kvitte meg med disse kiloene".
Vær åpen og ærlig
La den syke speile seg i deg og erfare at det er normalt og helt naturlig og snakke om vanskelige tanker og følelser.
Godta endring i karaktertrekk
Endring i karaktertrekk vil være en del av lidelsen. En som sliter med spiseforstyrrelser er troende til å opptre løgnaktig, og humørsvingninger forekommer ofte. Noen kan gå så langt som å begynne å stjele mat fra andre. Husk at den som er syk trenger hjelp fremfor fordømmelse for dette.
Søk profesjonell hjelp om nødvendig
Selv om ditt barn ikke ønsker det, så må du som forelder stole på at du gjør det som er best for barnet, for å kunne berge hans/hennes liv. Ikke gi opp om det ikke går noen vei de første månedene. Det er hjelp å få.
Til slutt:
Oppsøk kunnskap for økt forståelse om sykdommen
Forsøk å la ditt eget liv fortsette så uforstyrret som mulig. Ikke la lidelsen styre ditt eget liv.
Ivareta dine egne behov og ønsker. Ta vare på deg selv og kjenn etter. Ta sykemelding ved behov, men husk at jobb og andre aktiviteter ofte gir deg er nødvendig pusterom.
Ikke ta på deg alt ansvaret selv. Ta imot støtte og hjelp fra andre.
Alle mennesker er forskjellige, og hvordan vi opplever og håndterer ting er veldig individuelt. Det er midlertidig vanlig at en som lever i nær relasjon til en som er spiseforstyrret, i mer eller mindre grad blir påvirket.
Som bror eller søster til en med en spiseforstyrrelse er det helt normalt å kjenne på frustrasjon og sinne. Sinne kan være et uttrykk for redsel eller en reaksjon på at en føler at livet blir ødelagt av sin søster eller brors sykdom. Mange søsken tar avstand fra problemet.
Andre følelser som søsken ofte kjenner på, er avmakt, skyld og skam. Sike følelser kan være vanskelig å gå rundt med alene, spesielt når en i tillegg føler seg mindre sett når sin søster/brors sykdom tar mye av oppmerksomheten. Snakk gjerne med en du stoler på om disse tankene og følelsene.
Vær så åpen og ærlig som mulig med dine foreldre eller en annen som står deg nær. Å få støtte og forståelse gjør ofte situasjonen lettere da du ikke lenger er alene om dine tanker og følelser.
Husk at du også trenger omsorg og kjærlighet. Å anerkjenne og komme til aksept med at det også er vanskelig for deg, kan lette på frustrasjon over at du føler som du gjør. Du har rett til å være trist, redd, sint og lei. Å leve nært på en som er veldig syk er krevende, så pårørende trenger også bli ivaretatt.
Konkrete råd
Tillat deg selv å kjenne og akseptere følelsene dine
Alle følelser er tillatt, også det å kjenne på at en ikke bryr seg. Det er individuelt hvordan vi reagerer på slike situasjoner, og selv om du har mange vonde følelser rettet mot din bror/søster, så betyr ikke dette at du vil han/henne vondt. Du har, som alle andre, rett til og være frustrert og sint i en overveldende situasjon.
Vær en normal søster eller bror
Unngå å tilpasse deg spiseforstyrrelsen. Gjør det du liker å gjøre, og del de tingene du interesserer deg for. Det kan være fint for din søster/bror å fokusere på noe annet enn sin sykdom.
Det er også greit og bli sint, frustrert og lei seg. Din søster/bror trenger og se at spiseforstyrrelsen ikke kun går utover deres eget liv, men også livene til de han/hun er glad i. Husk at selv om din bror/søster blir sint, så betyr ikke dette at du har sagt noe feil.
Prat med dine foreldre
Å ha et barn med en spiseforstyrrelse er en belastning, men det er allikevel viktig at du ikke glemmer deg selv. Oppsøk den støtten og hjelpen du trenger. De fleste foreldre opplever at spiseforstyrrelsen tar for mye plass, og at alt annet blir nedprioritert. Dine foreldre ønsker mest sannsynlig å være der for deg, og å lytte til hvordan du har det. Dermed vil du, ved å uttrykke dine tanker og følelser, ikke bare hjelpe deg selv, men også dine foreldre.
Søk ro og støtte hos venner og familie
Det er helt greit og være åpen om situasjonen en står i ovenfor venner og andre familiemedlemmer. De kan være en viktig støtte, og hjelpe deg med å få tankene over på andre ting. Hvis det er vanskelig og være hjemme, kan det og besøke besteforeldre, onkel og tante, en nær venn e.l., være en god måte og ta vare på deg selv.
Det er ikke din feil
Uansett hvor mange krangler og uenigheter dere har hatt gjennom årene, så er ikke du en del av årsaken til at din søster/bror er blitt syk. Og selv om du til tider kan kjenner på at det du gjør ikke nytter, så gjør det det. Hvis du gir det litt tid, så vil du merke at din søster eller bror vil sette pris på din støtte.
Når mor eller far blir psykisk syk, så kan dette påvirke barnets trygghet og opplevelse av og bli tatt vare på. Hverdagen deres endres og blir ikke lenger slik den pleide og være. Barn både bekymrer seg for og vil hjelpe sin syke far eller mor.
Barn er svært observante og får med seg ting, ofte mer enn vi voksne gjør. De merker endringer i stemningsleie, når foreldre er mindre til stede og når ikke hverdagen er slik den pleier og være. Barn føler seg ofte redde og alene når de ikke vet hva som skjer. Når barnet ikke vet, så skaper alle spørsmålene kaotiske tanker. Noen barn blir sinte, mens andre blir lei seg. Det er også vanlig at barnet opplever fysiske symptomer, slik som hodepine og magesmerter.
Hva trenger barnet?
Det mest essensielle barn som pårørende trenger, er forutsigbarhet. Å opprettholde hverdagsrutinene er viktig for at barnet skal kunne ha et trygt og godt liv.
Psykiske vansker
De fleste barn blir godt ivaretatt, men det er allikevel noen som utvikler egne psykiske vansker. Angst, depresjon, nedsatt konsentrasjon og fravær fra skolen er noen av de barn som pårørende kan utvikle. Det er ingen som kan forutse om et barn vil utvikle egne problemer. Derfor er det viktig at en som forelder gjør det en kan for å være der for barnet og skjerme barnet om nødvendig.
Konkrete råd for å hjelpe barnet
Vær observant og ikke vent med å ta opp bekymringer
Vær åpen og inkluderende, slik at barnet lærer og erfarer at han/hun fritt kan uttrykke seg. Når alle i familien blir inkludert, så blir alle regnet med og verdsatt. La barnet få vite at det er lov og både være glad og lei seg, sint og frustrert.
La barnet få vite at han/hun ikke har skyld eller ansvar for at mor/far er syk
Snakk med barnet på en konkret og forståelig måte tilpasset barnets alder
La barnet få hjelpe til der det er naturlig. Barn liker og hjelpe til og vokser på oppgaver de kan mestre
Ta vare på deg selv. Barnet ditt trenger at du er i så god form som mulig
Inkluder familie og andre omsorgspersoner til barnet, slik at han/hun kan bli best mulig ivaretatt
Kilder:
Det kan være vanskelig å se om noen har en spiseforstyrrelse. De fleste er normalvektige eller overvektige, men det er ofte endringer i oppførsel og personlighet hos personen. Har du mistanke om at din venn har en spiseforstyrrelse, så er det viktig at du snakker med han/henne. Fortell om hva du har sett og om hvorfor du er bekymret.
Selv om din venn kan benekte at han eller hun har et problem, så vil din bekymring sannsynligvis sette i gang noen tanker hos din venn, som gradvis kan føre til en anerkjennelse av problemet.
Selv om det kan være vanskelig og vite hva en skal si og gjøre når din venn har en spiseforstyrrelse, så er det viktig at du ikke trekker deg unna. Din venn trenger deg, og din støtte betyr ekstra mye for din venn i denne perioden. Det viktigste du kan gjøre er og fortsette og være en god venn. Vis at du bryr deg om personen og uttrykk at du er der hvis han/hun trenger å snakke.
Her er noen råd til deg som venn:
Husk at det ikke er ditt ansvar å løse din venns problemer. Du skal være en venn, ikke en psykolog eller lege.
Husk at en spiseforstyrrelse handler om mer enn mat. Unngå fokus på vekt, kalorier, trening og kropp. Spør heller hvordan om hvordan din venn har det.
Gjør hyggelige ting sammen.
Skaff deg kunnskap om spiseforstyrrelser slik at du kan forstå din venn bedre.
Hvis du er under 18 år:
Hvis din venn gir uttrykk for sine vansker, så er det viktig at du oppmuntre han/henne til å snakke med en voksen, slik som en lærer, helsesøster eller forelder.
Unngå å love at du ikke skal si noe til en voksen. Hvis problemet utvikler seg, kan det bli en belastning for deg å bære på en slik hemmelighet.
Hvis du er bekymret for din venns helse, bør du først fortelle det til din venn, samtidig som du forsikrer om at du fortsatt er han/hennes venn.
Kanskje dere kan fortelle det sammen?
Selv om din venn kan bli sint på deg eller ikke trekker seg unna deg, så betyr ikke dette at hun ikke ønsker å være din venn. Han/henne har det bare veldig vanskelig og det er derfor mer vanskelig for din venn og forholde seg til alle han/hun har rundt seg.
Som kjæreste til en med en spiseforstyrrelse, kan det by på en rekke utfordringer og konflikter. Når ens kjæreste har det svært vanskelig, så vekker det mange vonde følelser. Det er vanlig og bli både bekymret, redd og sint, og å kjenne på håpløshet over situasjonen.
Å forstå en spiseforstyrrelse er svært vanskelig for en utenforstående. Det kan dukke opp mange spørsmål og man kan kjenne på et sterkt behov for og hjelpe, samtidig som en opplever og ikke strekke til.
Påvirker forholdet
Det er frustrerende å oppleve at sykdommen kommer i veien for det parforholdet man ønsker og ha. Derfor er det viktig at ikke sykdommen kommer i hovedfokus. Forsøk å finne ut hvordan dere kan samarbeide for å få et best mulig parforhold, og hvordan dere sammen kan komme dere gjennom denne vanskelige perioden.
Snakk med din kjære
Gjennom å snakke sammen, kan dere bli kjent med hverandres ønsker, behov og forventninger. Forsøk å ha en så åpen holdning som mulig, da det gjør det lettere å forstå hverandre. Da kan dere sammen finne ut hva den som er syk ønsker og har har behov for av støtte, og hvordan du som kjæreste kan gi støtte og omsorg på en måte som føles rett for deg.
Oppsøke hjelp
Det kan hende at den som sliter benekter at han/hun har et problem den første gangen det blir tatt opp. Det kan da være lurt å vente litt før det tas opp på nytt. At du har sagt i fra om din bekymring, vil sannsynligvis sette i gang noen tanker hos din kjæreste, og kanskje vil det gradvis føre til at din partner anerkjenner at han/hun har et problem.
Det er sjelden at en på egenhånd klarer og bli frisk fra en spiseforstyrrelse. Dersom din kjæreste ikke går i behandling, så kan du forsøke å oppmuntre kjæresten din til å oppsøke hjelp. Du kan for eksempel tilby å være med til fastlegen, eller foreslå og kontakte Spiseforstyrrelsesforeningen. Det er viktig å få kartlagt alvoret i situasjonen, samt at den som er syk får tilstrekkelig hjelp.
Bekreftelse og støtte
En spiseforstyrrelse er ofte rotfestet i en lav selvfølelse. Ved bevissthet om dette kan det være lettere å forstå at din partner har behov støtte og omsorg.
Du kan, med ord og handlinger, gi din kjæreste bekreftelse på at han/hun er bra nok, og betyr mye for deg. Noen ganger vil den syke respondere negativt uavhengig av hva du sier. Du vil til tider bli avvist, og det er da viktig å huske på at det er sykdommen som snakker.
Det kan også ta tid før din bekreftelse når inn, og hvor du får den responsen du ønsker.
Sett gjerne ord på det du opplever er vanskelig, og at du ikke alltid vet hva du skal si. De fleste partnere ønsker å hjelpe, men er redde for og gjøre vondt verre. Når du uttrykker og viser at du er tilgjengelig og vil lyttte, så viser du også at du bryr deg om, og er der for din partner.
Tilegn deg kunnskap
Les deg opp på det som kan være relevant rundt din partners spiseforstyrrelse og dens symptomer. Det vil da være lettere å se at vanskelig atferd er symptomer på sykdommen fremfor et bevisst forsøk på å være vanskelig. Ved og forstå sykdommen, så vil du også få en bedre forståelse av hvordan du kan støtte din partner på en mer konstruktiv måte. I tillegg kan du finne informasjon om ulike behandlingstilbud, og om dine rettigheter som pårørende.
Vis varsomhet
Unngå kommentarer rundt vekt, kropp og størrelse, da dette lett kan misforstås.
Hvis det er nødvendig og ta det opp av helsemessige grunner, så ta det opp når du er rolig og ikke preget av frustrasjon og sinne.
Ta aldri kontakt med din partner fastlege uten og informere din partner om det.
Inkluder din kjære
Måltider er krevende og kan vekke mange sterke følelser hos den som er syk. Unngå derfor å kommentere ting du reagerte på under måltidssituasjonen. Vent til et senere tidspunkt hvor hvor du i ro og mak kan uttrykke hva du opplevde som vanskelig i situasjonen. Fortell hva du har sett og forklar hvorfor du syns det virket vanskelig for din kjære. Det er ikke sikkert du får noe svar, men gi allikevel rom for å la det du sier synke inn.
Sosiale situasjoner, middagsselskaper og ferier er ofte utfordrende når en har en spiseforstyrrelse. Snakk om mulige utfordringer i forkant, slik at dere sammen kan legge opp til en bedre opplevelse for din kjæreste.
Ta vare på deg selv
Det kan være krevende og være pårørende, og det kan bli utmattende dersom ønsket etter å hjelpe og støtte blir så stort at en glemmer å ta vare på seg selv. Husk at det ikke er du som skal behandle din partner.
Det viktigste du som kjæreste kan gjøre, er å opptre så «normalt» og støttende som mulig. Vær deg selv og fokuser på den normale hverdagen. Dette innebærer også at du må ta vare på deg selv. Dette kan du gjøre ved å tilbringe tid med venner, kollegaer og familie og ved og bruke tid på hobbyer og aktiviteter du liker. Vær åpen med de du har rundt deg om hva du står i. Du trenger påfyll for og kunne stå i de utfordringene spiseforstyrrelsen bringer med seg inn i forholdet. Ta imot hjelp hvis du trenger det.
Husk at du alltid kan kontakte oss i Spiseforstyrrelsesforeningen for støtte, råd og veiledning.